Om å hoppe før du er klar

På begynnelsen av 2000-tallet leste jeg Julia Camerons klassiske selvhjelpsbok "The Artist's Way". Den er skrevet for forfattere med skrivesperre, men fungerer like godt for alle som ønsker seg et mer inspirerende og kreativt liv, eller som føler at de står litt fast og lurer på hvordan de skal komme videre.

Dette sitatet av John Burroughs som står skrevet i margen på en av sidene i boken har blitt med meg videre.

Leap, and the net will appear. -- John Burroughs

Noen ganger må man bare hoppe uten sikkerhetsnett.

Jeg vet av egen erfaring at det kan være skummelt å ta et skritt i en ny retning uten en klar plan. Men hvis det er noe som trekker og drar i deg - selv om du ikke helt ser hvordan du skal bruke det, eller hvordan livet vil se ut på den andre siden, kanskje du skal begynne likevel? Hvis tanken på å gjøre det gir deg sommerfugler i magen og gjør at hjertet slår litt fortere, da er det kanskje verdt å ta sjansen.

Jeg møtte et sånt vendepunkt da jeg begynte å studere Anatomy Trains.

Etter å ha tenkt på det i flere år hadde jeg endelig fått muligheten til å ta et introkurs for å lære mer om fascia og de ulike bindevevslinjene i kroppen. Jeg hadde tenkt å nøye meg med introduksjonen, siden jeg verken var massør eller fysioterapeut, som de fleste andre som tok kurset. Men det var jo så gøy! Så utrolig spennende og interessant, jeg lærte om ting jeg intuitivt hadde kjent i kroppen gjennom dansen - at alt henger sammen.

Da jeg måtte ta stilling til om jeg skulle bli med på resten av utdannelsen i strukturell integrering - 6 kurshelger og en 10-dagers sertifiseringsmodul spredd utover det neste året, tenkte jeg at det ikke var for meg. Det kostet jo litt penger, og jeg hadde ingen planer om å bli behandler. (I hvert fall ikke ennå, skulle det vise seg.)

Men så sa jeg akkurat dette til min venninne og dansekollega Hege som også var med på kurset, og hun sa bare - "Hvorfor ikke? Du har jo lyst, og du får til dette hvis du vil. Så kan du tenke på alt det andre senere." Det ene spørsmålet var alt som skulle til.

Hvorfor ikke?

Der og da trengte jeg jo ikke ta stilling til hva jeg skulle gjøre etterpå. Jeg bare visste at dette føltes viktig.

Så da hoppet jeg i det med begge beina. Og det var fantastisk! Det var spennende og krevende og vanskelig og gøy. Jeg måtte strekke meg i helt nye retninger, og læringskurven var nesten loddrett. Og jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at det forandret retningen på livet mitt.

Det ene tok det andre med seg, og i løpet av de neste årene tok jeg utdannelser i yoga, klassisk massasje, og ulike terapiformer. Jeg begynte å studere yoga med Tiffany Cruikshank, som jeg nå har assistert på tre kontinenter og tatt kurs med over hele verden.

Og alt dette har bragt meg til et sted jeg aldri kunne sett for meg på forhånd.

Nå driver jeg yogastudio sammen med tre gode partnere i Oslo sentrum, underviser anatomi til dansestudenter på Kunsthøgskolen i Oslo, har undervist somatisk praksis for dansepedagoger over hele landet, lager jevnlige helgekurs i egenmassasje for bindevevet, har venner og kollegaer over hele verden, og et spennende fagmiljø her hjemme.

Og mest spennende av alt, jeg lager en grunnutdanning i yoga som starter i januar 2024. Min fine og dyktige partner på Kjernekraft, Ida Engerud og jeg samler alt vi har lært de siste ti årene, og putter så mye vi kan av yoga, anatomi, fascia og somatisk praksis inn i denne pakka som vi gleder oss enormt til å dele med de som melder seg på.

Dette hadde jeg ikke turt å drømme om da jeg bestemte meg for å hoppe på anatomitoget den gangen. Langt ifra. Jeg bare kjente at det var noe som dro i meg. Og så fikk jeg finne ut av alt det andre senere.

Jeg hoppet, og nettet dukket opp. Og jeg landet i en helt ny virkelighet.

Når har du turt å hoppe uten sikkerhetsnett?

Hvilke forandringer er på gang i deg, og hva holder deg tilbake?

Hva ville du gjort hvis du visste at det ville gå bra?

Jeg blir kjempeglad for å høre din historie i kommentarfeltet under !