Kroppens arkiv - fascia og form

We shape our dwellings and afterwards our dwellings shape us

- Winston Churchill

De somatiske bevegelsespraksisene som oppsto på 1960- og 70-tallet, bidro til at det å lytte til kroppen, og å respondere på det vi opplever, har blitt en integrert del av samtidsdansen. Å bevisstgjøre bevegelsesvaner og endre bevegelsesmønstre, er blitt en viktig del av det å undervise, lære og utøve dans.

Å trene opp kroppsbevissthet er et viktig element i disipliner som tai-chi, aikido, Feldenkrais, Body Mind Centering og andre teknikker som har hatt innflytelse på samtidsdansen.

Vår indre kroppssans synes å være nært knyttet til bindevevet. Forskning som er gjennomført de siste 15-20 årene tyder på at fascia – eller bindevev – fungerer som et viktig nettverk i vårt kroppslige sanseapparat.

Fordi dans ofte inkluderer det indre kroppsperspektivet, stimuleres både propriosepsjon og interosepsjon - to viktige egenskaper ved bindevev.

Dette gir oss dansere et godt utgangspunkt for å forstå og benytte oss av bindevevets egenskaper.

Bindevev, slik vi nå forstår det som et helhetlig og sammenhengende organ, er mye mer enn sener og ligamenter. Som en støttestrømpe danner bindevevet et fleksibelt rammeverk som deler opp, separerer og forbinder alt i kroppen. Samlet skaper det en sømløs kontinuitet fra topp til tå, og fra innerst til ytterst.

Bindevevet omslutter alle strukturer i kroppen vår, fra hver enkelt muskelfiber, via bunter av muskelfibre, til hver muskel og knokkel. I stedet for å tenke at kroppen har rundt 600 adskilte muskler, kan vi se for oss musklene som bunter med muskelfibre fordelt på 600 "lommer". Alle organer, blodårer og nerver i kroppen er også omgitt av bindevev.

Den høyeste konsentrasjonen av kroppens sanseceller finnes i bindevevet; blant annet de som sanser hvor alle kroppsdelene våre befinner seg i forhold til hverandre og omgivelsene. Dette kalles propriosepsjon – av enkelte bindevevsforskere kalt vår sjette sans. I tillegg har vi sanseceller som oppfatter endring i temperatur (termoseptorer), plutselige ekstreme endringer (nociseptorer), om du er sulten, stresset, glad eller trist (interoseptorer), for å nevne noen.

Bindevevet responderer med utsøkt følsomhet på våre tanker og emosjoner. Hvordan du uttrykker deg fysisk, gjennom enhver bevegelse, registreres og huskes av fascienettverket. Det er ikke vanskelig å tyde på kroppsspråket om noen er hoppende glad, eller trist og nedfor. Vi formes av alt vi gjør – og av hva vi tenker og føler.

Bindevevets lokale arkitektur gjenspeiler vår individuelle historie av tidligere belastning og bevegelsesutfordringer. Slik veves vår egen livshistorie inn i dette tredimensjonale nettverket, som transformeres med hver minste mikrobevegelse og gest. 

Både hjernen og kroppen er plastiske, og formes av tanker og bevegelser vi gjentar ofte.

Hjernen organiserer bevegelse i mønstre - grupper med enkeltbevegelser som er koblet sammen til én bit med informasjon; et bevegelsesprogram. Ett mønster representerer flere enkeltbevegelser som brukes sammen for en spesifikk funksjon. Lagringen av dette programmet skaper effektivitet og reduserer tiden det tar hjernen å prosessere informasjonen.

Disse mønstrene skaper flyt, harmoni, effektivitet og økonomi i bevegelsene våre, både når vi danser og i hverdagen. Bevegelse er ofte en selvfølge for oss, med mindre vi har vondt et sted eller noe ikke fungerer som det skal.

Bevegelsesmønstre danner avtrykk i hjernen som kan sammenlignes med sporene i en skiløype. Når et mønster først er etablert er det enkelt å skli avsted i sporet. Det krever litt mer anstrengelse å justere kursen utenom den vante veien. Vi skjener lett ned i de dypeste furene igjen så fort vi tenker på noe annet. På samme måte vil en løype som ikke blir gått jevnlig snø igjen over tid. Den samme løypa må gås ofte og jevnlig for å bli tydelig og lett å følge.

Bevegelsesvaner og mønstre skaper også fysiske spor i kroppen - ut over det at enkelte muskler blir større og sterkere. Når vi bruker samme baner og mønstre over tid, vil bindevevet forsterkes og gi støtte og stabilitet ut ifra det. Hvordan vi bruker kroppen og måten enkeltdelene belastes påvirker kroppens form.

Kroppen vår er i konstant endring, og bindevevet tilpasser seg hele tiden etter hvordan vi beveger oss. Med målrettet trening former kroppen seg etter gradvis økende belastning og mer krevende repertoar.

Avhengig av hvor i kroppen det befinner seg og hva slags bevegelse og belastning det utsettes for, kan bindevevet ha forskjellige funksjoner og bestå av et antall komponenter som gir det ulik konsistens og egenskaper. Den dype muskelfascien består av mye kollagen og danner et sterkt og elastisk rammeverk rundt muskler, knokler og andre strukturer. Mellom musklene og rett under huden består bindevevet av en høyere andel vann og sørger for at alle delene er bevegelige og kan gli over hverandre.

Bindevevet binder muskler sammen til lange kjeder som overfører kraft mellom kroppens ulike deler, og bidrar med støtte og elastisitet. Mye tyder på at det er bindevevssystemet - ikke muskler og skjelett, som vi tidligere har trodd - som gir stabilitet til kroppens arkitektur.

Bindevev har en imponerende evne til å tilpasse seg. Belastning, spenning, trykk og drag stimulerer den dype muskelfascien til å produsere mer av de sterke kollagenfibrene som fortykker og forsterker områder hvor vi trenger ekstra fasthet og avlastning, ut i fra de bevegelsesbanene vi bruker ofte.

Samtidig gjør store bevegelser som involverer hele kroppen at de mykere og mer formbare komponentene av den løse og den overfladiske fascien beholder sine glidende kvaliteter. 

Bindevevet binder de fysiske aspektene av oss sammen med de instinktive og emosjonelle – i bevegelse, stillhet og tilstedeværelse. Alt vi foretar oss former – og formes av – dette nettverket.  

Dette kjenner vi godt fra alt arbeidet med å skape en forestilling. I prosessen fra de første famlende gjennomgangene i studio til en ferdig forestilling går vi opp nye løyper både i kroppen og hjernen, som blir tydeligere og sterkere jo flere ganger vi går dem. Å gjøre endringer i en innlært koreografi krever litt ekstra arbeid og oppmerksomhet i en periode, inntil det nye mønsteret har erstattet det gamle.

Begrensende vaner og mønstre som er etablert gjennom hele livet vårt er det enda mer utfordrende å endre på – fordi vi som oftest ikke har innstudert disse på en bevisst måte. Å studere bevegelser enkeltvis kan gi klarhet, men å se mønstrene gir en helhetlig forståelse. Å granske detaljene kan gi bevegelsesintelligens, men å forstå mønstrene skaper bevegelsesvisdom. 

Det er først når vi legger merke til disse mønstrene at vi kan endre dem, og velge å gjøre ting annerledes.

Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Dansekunst 2020/1